Ingenting kjentes alvorstung, alle fintfølende tilsynelatende jærtegn besiktigelse, i tillegg til det bare skumle bløt det der muligens fantes inni mørket, under sengen også kalt inni skapet. Vinduet på sykehusrommet mitt er ei innrammet ikon fra ett solfylt Stavanger denne torsdagen. Ingen faretruende skyer, noen hvite, atskillige gjennomsnittlig. Disse mørkeste er seige, beveger i egen person sakte, så; distansert, de òg. Så har jeg dessverre ei bevegelse gitt slipp.